"Jeg vil tro at dette øyeblikket her er et ganske underlig et for de aller fleste nye konsulenter, men i mitt eget tilfelle må jeg si det nesten er dobbelt underlig.
Mens norsk film i en tredveårsperiode formelig har vært oversvømmet av danske dramaturger og konsulenter – av gode grunner, får man si, og med godt resultat – er det mildt sagt uvanlig å reise motsatt vei, som jeg nå har gjort. Særlig snedig blir eksporten av meg når man tenker på at norsk films betingete suksess de siste år jo er basert på dansk suksessoppskrift.
Og hva er så den? Enkelt sagt er den vel noe sånt som: bruk mye penger på film, ha tro på filmkunsten og på den metodiske kvalitetssikring, og dyrk fram appellerende fortellinger som mange vil se.
Jeg kommer altså hit til det vi nordmenn liker å kalle for Kongens by, som en slags boomerang, om man vil. Samtidig er det underlig å for andre gang bli valgt til en konsulentjobb med min noe utypiske bakgrunn – jeg er selv overhodet ikke filmskaper, jeg har heller så å si ingen produksjons- eller skriveerfaring. Jeg har i snart tyve år arbeidet konsekvent med kultur- og filmformidling, med litteratur og samfunnsdebatt, hovedsaklig ved å lage og moderere hundrevis av arrangementer og scenesamtaler.
Når jeg møter et filmprosjekt, uansett i hvilken form og hvilken fase, er min impuls å se for seg det ferdige filmverket – hvordan vil mon denne filmen oppfattes og taes imot? Hvilken relevans og eksistensberettigelse har den i kulturen, i samfunnet og i markedet? Hvem er den for, og hvorfor? Kanskje er nettopp dét et nyttig perspektiv i dagens filmkulturelle virkelighet – og kanskje er det dermed likevel ikke så underlig at det er jeg som står her og taler til dere.
For meg, og for dere, har denne lille talen også en tilleggsdimensjon. Nemlig en dimesjon av en språk- og kulturtest - kan vi forstå hverandre? Jeg håper det – det ville virkelig vært for ille om dette var starten på årevis med å snakke forbi hverandre.
Heldigvis har filmen sitt eget opplevelsesbaserte språk. En av mine største filmopplevelser oppsto merkelig nok ikke i kinosalen. Det kom mens jeg satt på metroen østover en mørk og sen novemberkveld og så meg rundt. Jeg var styreleder i Film fra Sør-festivalen, Oslos største filmfestival, som holder seg med slagordet ”Se verden fra en annen vinkel”, og hadde samme kveld sett tre filmer: én finstemt kritikerprisvinner om en uruguyansk ung hushjelp som levde et tilsynelatende traurig liv, én om en ung etiopier som fikk et nytt liv i Israel under dekke av å være jødisk, og en tredje som jeg ikke lenger kan gjøre rede for.
Filmene etterlot meg med en følelse av berikelse og innlevelse, og da blikket falt på en eldre, muligens kurdisk, mann i vognen hvor jeg satt, begynte jeg å leve meg inn i hva som kanskje kunne være hans historie. Samme med den afrikansk utseende ungdommen like ved – hva gjorde at han kom helt til Norge, hva har han opplevd, hvordan har han det hos oss? (Eller er han født i den mondene, nordlige Oslo-bydelen Tåsen, og har det helt utmerket?).
Jeg så en kvinne på min egen alder, med mørke lange klær og tildekket hode, som snakket i telefonen på et annet språk. Kanskje med noen hun savner i en annen verdensdel? Plutselig følte jeg på et genuint, urbant og menneskelig fellesskap med de andre reisende, som sprang ut av filmopplevelsene jeg nettopp hadde hatt.
En god film omslutter deg og tar deg med inn i menneskers liv, likesom den kan ta deg med inn i andre tider og andre steder.
Den kraften skal man bruke. Og man skal saktens ikke misbruke den til å fortelle samme historie om de samme menneskene hver gang. For sånn er ikke livet og verden.
Som mediestudent lærte jeg en gang om hvordan en egyptisk såpeserie medvirket til å redusere omskjæring av piker – noe holdningskampanjer ikke hadde klart – simpelthen ved å gjøre det til tema og vise sosialt progressive familier som valgte å ikke videreføre denne helseskadelige og kvinnefiendtlige tradisjonen.
Nå mener jeg jo ikke at dere skal kaste alt dere har i hendene og begynne å lage propaganda, fordi jeg er blitt konsulet, virkelig ikke – men vekselvirkningen mellom film og samfunn har alltid interessert meg. Gjennom den sterke identifikasjonen man kan føle med fiksjonelle filmkarakterer, ser man potensielt tydeligere hva som er urettferdig eller modent for forandring i samfunnet rundt seg. Eller, for den del, hva som er godt.
Gjennom film får man følelsesmessig og mangefasetterte innganger til tilstander, levesett, fenomener, og for den del verdensproblemer, man ellers kan synes det er vanskelig å gripe. De siste år har filmer om transseksualitet, demens og eutanasi blitt hyllet av kritikere og juryer verden over, og spillefilmskildringer av krigsdeltakelse, flyktningebølger og terroranslag har rørt og rystet oss.
Hjelp, tenker dere nå. Det var da godt nok mye politisk korrekthet på en gang. Ta det med ro, jeg forsøker bare å peke på den unike kombinasjon av innlevelse, følelse og forståelse som filmmediet tilbyr. (Og i parentes bemerket – jeg kan også like komedier og god underholdning, altså, og har i min tid ved Norsk filminstitutt blant mye annet støttet en lettbent dansefilm for tenåringer, som nylig ble lansert som Netflix original).
Uansett – er det noen som har visst å bruke filmens kraft for å gripe et stort publikum, så er det dere dansker. Samtidig strever mange andre europeiske land med å nå sin egen befolkning med et relevant, underholdende og bredt filmrepertoar på nasjonale språk. Selv hos dere har jeg registrert en viss bekymring for at en æra er forbi, og ja – gammeldags tankegang om spillefilm duger ikke lenger.
Så til tross for dere har lagt bak dere et jubelår festival- og publikumsmessig – og gratulerer så mye med det! – er det likevel sunt å nære en viss bekymring. For spillefilmen ER i en krevende tid, både hva angår finansieringsmodeller, oppslutning og kulturelt gjennomslag. Men det skal vi nok snakke mer om en annen gang. Akkurat nå vil jeg gjerne bare få lov til å fokusere på alt det fantastiske dansk spillefilm får til, og utbringe en begeistret skål for det. Jeg gleder meg virkelig til å ta del i dansk film."
